Henriette fra Haugesund: - Asfaltkjøring er livet, og jeg har ikke angret meg en eneste dag
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Men jeg tenkte jaja, det her må jo bare prøves”
- Sjåfør: Henriette Amdal
- Bosted: Karmøy, Haugesund
- Kjører: Helst lokalt rundt Haugesund, men også litt lengre avstander.
- Bil: Volvo FH 540 2016-modell, håper å få ny snart.
- Transporterer: Vinterstid kjører Henriette på steinmasser og driver med brøyting, mens på sommeren/sesongen kjører hun asfalt. Bytter kasser på bilen om vinteren til steinkasser, og bytter tilbake på våren til asfaltbaljer.
- Henriette har kjørt lastebil i snart 12 år. Hun er ansatt i Risa AS, og er innleid til Velde AS i asfaltsesongen.
- Instagram: @henrietteamdal
"Jeg har alltid vært en guttejente, og fart og spenning har stått høyt på interesselisten. Men da jeg gikk på skolen tok jeg formgivningsfag. Jeg valgte som oftest en safe løsning. Jeg begynte også på høyskolen der jeg studerte sykepleien, men det var ikke noe for meg.
Asfaltarbeidere er forresten helt supre folk!
Jeg prøvde å komme meg inn på TIP (Teknikk og industriell produksjon), men havnet bakerst på venteliste grunnet fullført videregående skole.
Jeg har alltid likt kjøring og kjøretøy, og når jeg var mindre var jeg med på trailertur. Dette var noe jeg syns var så gøy. Jeg fant til slutt ut at jeg skulle tørre å satse på noe utenom det vanlige. Jeg tok lappen privat, og har ikke angret en dag etter. Det er så deilig å suse rundt på veiene, og hele tiden ha arbeidsdagen «utendørs».
Da jeg startet å kjøre lastebil fikk jeg først ett vikariat på ti uker i ett entreprenørfirma, for en sjåfør som skulle ut i pappapermisjon. Den muligheten setter jeg utrolig stor pris på den dag i dag. Det var nemlig inngangen min til arbeidslivet i dette yrket. Alle ville ha erfarne sjåfører, men hvor skal man da få erfaringen fra?
Etter mine uker i tippbilen ble jeg oppringt av ett lokalt «lite» firma som het Røyksund Asfalt. Her fikk jeg tilbud om jobb, og jeg husker veldig godt tankene som gikk gjennom hodet. Asfalt? Asfaltcowboyer? Man hører jo ofte mye rart om noen yrker, og om typen folk som jobber i slike yrker. Men jeg tenkte jaja, det her må jo bare prøves.
Asfaltkjøring er livet, og jeg har ikke angret meg en eneste dag. Sååå sosialt, såå variert, og såå gøy! Man kommer til en plass og ferdigstiller, og gjør det fint, og så flytter vi til neste plass som kanskje er en helt annen type asfaltlegging.
Røyksund asfalt er til dags dato den beste arbeidsgiveren jeg har hatt. Dessverre solgte de firma og folk videre, men det var en veldig fin tid som sitter godt i minnet.
Asfaltarbeidere er forresten helt supre folk! Jeg jobbet samme plass i ti år, før jeg i fjor søkte i Risa, fikk jobb der, og leies nå ut til å kjøre asfalt for de gamle kollegaene mine.
Utenom det er vel brøyting det kjekkeste, og det som har gitt meg mest spenning. Første gang, da man nesten kjørte stående med halsen på strekk. Livredd for å ta et autovern eller kantstein. I dag er det bare gøy og sosialt.
I hverdagen er trivsel og sikkerhet superviktig i jobben. Når jeg kjører asfalt, er det overflod med trivsel. Farter rundt over alt fra rett rundt dørene, til steder litt lengre borte. Indre Ryfylke, Sauda, Stord, Bømlo, litt rundt om. Dagene fyker avgårde. Vi er jo selvsagt litt utsatt for risiko når vi jobber langs vei, og det er store forskjeller på hvor flinke folk er til å ta hensyn. Så oppmerksomhet er viktig.
Jeg liker meg best lokalt slik at man kommer hjem hver dag. Men en liten uke på reis på en stats-jobb med nattlegging eller lange dager er veldig kjekt innimellom.
På fritiden min går det mest i kjæresten og våre fire barn (to barn hver). Min store hobby og lidenskap er interiør. Jeg utdannet meg til interiørdesigner mellom 2020 og 2021. Mye av studiene foregikk oppe i lastebilen. Jeg elsker jobben min, men ønsket en backup til jeg blir litt eldre eller ønsker noe annet. Jeg ser ikke for meg å sitte bak rattet til jeg er 50 år, men enn så lenge trives jeg supergodt."
